6/4/2020

Vegabréf eller pass - del 2

 

1500 tallet og renessansen

 

Det islandske språket og sagalitteraturen i renessansens tid 

 

Vi er på 1500 tallet. Mye har endret seg de siste århundrene. Språket, norrønt eller dansk, som ble brukt i store deler av den nordlige Europa, hadde skilt seg. På 1500 tallet snakket man om islandsk som et eget språk. De nasjonale språkene trer tydeligere fram. I utgangspunktet brukte nordboerne tilnærmet et språk, som i tillegg var så tett opp til flere språk lengre sør og vest at folk kunne forstå hverandre. Utviklingen av skriftspråket skjer ikke parallelt med utviklingen av det daglige muntlige språket. Dette ser vi tydelig i forholdet mellom Danmark og Norge. Skriftspråket i Norge var i lange perioder dansk mens folket hjemme snakket dialekter som utviklet seg uavhengig av det offisielle skriftspråket. 

 

I renessansens Italia startet den lærde eliten å se på fortiden via gamle tekster, tekster som fortalte om tidligere tider. Blant den utdannede eliten i Europa hadde en ideologi vokst seg sterk - renessansen - det var spørsmålet om å gjenreise den antikke kulturen, den greske og romerske. En del av dette var å bevare de språkene som dannet grunnlaget for den antikke kulturen. Man betraktet språkene som en del av den kulturelle arven. Denne humanistiske tenkningen flyttet seg nordover i Europa og til Skandinavia. I Skandinavia hadde man ikke noen tilsvarende tekster som de romerske, så kongene i det dansk-norske riket og i Sverige måtte ty til andre kanter etter gamle skrifter. Kong Fredrik 3. av Danmark-Norge ga ut en ordre i 1650 om at de gamle håndskriftene på Island skulle samles inn og bevares og tilhøre hans kongedømme. Det var ikke en enkle oppgave å samle inn håndskriftene. Mye var tapt eller i ferd med å bli ødelagt. Fattigdom på Island gjorde at folk brukte håndskrifter av skinn til å lappe med sko og klær. 

 

Det norrøne språket man brukte i store deler av nord-europa dannet grunnlaget til det skriftspråket som ble utviklet særlig på Island fra siste halvdel av 1000 tallet og utover. Vi kjenner til omkring 300 bøker som ble skrevet på dette språket, altså norrønt/islandsk på Island, men bare en bok, Kongespeilet, skrevet i Norge av en nordmann i 1250 - 1260 og ingen i Danmark eller Sverige. Så å si hele denne litterære arven har sitt opphav på Island. 

 

Vi kjenner til omkring 300 bøker som ble skrevet på dette språket, altså norrønt/islandsk på Island, men bare en bok, Kongespeilet, skrevet i Norge av en nordmann og ingen i Danmark eller Sverige.

Árni Magnússon

Det var først og fremst innsatsen til Árni Magnússon som gjorde at vi i dag fortsatt har mange originaler og avskrivninger av den genuine islandske sagalitteraturen.
Árni Magnússon (1663 - 1730) fikk stor status i Danmark. 

Árni Magnússon

Árni Magnússon var professor på Københavns Universitet i mange år og hvor han var engasjert i å samle og dokumentere middelalderdokumenter fra Norge, Island, Danmark og Sverige. Hans samling kjennes som den Arnamagnæanske Samling.

Han var professor på Københavns Universitet og det var til Universitetet at han testamenterte samlingen sin. Samlingen til Árni Magnússon, som inngikk i det som senere ble kjent som den Arnamagnæanske Samling, bidro meget sterkt til å berge den store norrøne men først og fremst den islandske kulturarven. Da Árni Magnússon testamenterte samlingen sin til Københavns Universitet kort tid før han døde i 1730, var Københavns Universitet et universitet for Island. “Gamli sáttmáli” gjaldt ikke lenger etter at Fredrik III kong av Danmark og Norge hadde fått islendingene til å akseptere arvelig enevelde, arvemonarki, i 1662. Dermed ble det kongens lov som skulle gjelde på Island uten en godkjenning av Alltinget. Avtalen og arvehyllingen, som ble kalt “Kópavogssamningurinn”, ble tvunget igjennom på et møte i Kópavogur betydde slutten på Islands selvstendighet. Det arvelige eneveldet varte til 1874 når islendingene fikk egen grunnlov. Det var da gått 1000 år fra den første bosetningen på Island.
Det at Árni Magnússon testamenterte samlingen sin til en institusjon som også var en institusjon i relasjon til Island ble avgjørende når Island krevde å få de islandske håndskriftene utlevert til Island. Samlingen til Árni Magnússon ble raskt et fundament for forskning på den gamle litteraturen, det islandske språket og dets historie. Samlingen utgjorde et senter for islandsk kultur i over 200 år. Mange islendinger studerte i København og de kunne bedre enn danskene lese håndskriftene. Mange islandske studenter fikk derfor rikelig anledning til å forske på håndskriftene, skrive av og gi ut. Kjente islendinger som drev med forskning der var bl.a. Grunnavíkur-Jón, Eggert Ólafsson, Grímur Thorkelin og Jón Sigurðsson. 

 

Islendingene var før mange andre til å skrive og til å trykke bøker. Første trykkeri på Island ble satt opp på bispesetet på Holar i Hjaltadalur på Nord-Island ca 1525.  Det første trykkeri i Norge ble opprettet i 1643 i Christiania. 

 

Renessansen nådde egentlig aldri til Norge
Norsk skriftspråk forsvant - til fordel for dansk
Trykking av bøker i Norge begynte først i 1643 - 100-150 år etter Sverige, Danmark og Island.

 

Interessen for den islandske kulturarven oppmuntret mange lærde islendinger. De forsto bedre at det islandske språket var fundamentet for den store kulturarven som ble bevart i de gamle islandske skriftene. Forståelsen for at islandsk var et språk som måtte bevares ble styrket og sett i sammenheng med sagalitteraturen. Arngrímur Jónsson, den vise, skrev en hel bok om dette - utgitt i Hamburg i 1609 og heter Crymogæa. Arngrímur forsøker å korrigere ideer og tanker som utlendinger hadde om Island og islendingene. Crymogæa er første boka om islendingene etter Islendingabok. Den oppfordrer til språkrøkt og bevarelse av den særegne kulturen som dette spesielle språket er fundamentet for. 

 

Kanselliet styrte hardt

På denne tiden hadde man ikke fokus på at dette hadde noe med det nasjonale eller nasjonal selvstendighet å gjøre. Island og islendingene var en del av det danske riket og de mente at man fortsatt kunne være det og samtidig bevare språket sitt og kultur. Den danske kunnskapseliten så på det som viktig og stort at de hadde en institusjon innenfor riket som tok vare på det gamle norrøne språket og kulturen.
Denne holdningen gjaldt ikke islendingene, som ble meget dårlig behandlet av den danske administrasjonen, kanselliet. På samme tid som man løftet fram det norrøne språket, altså islandsk, og sagalitteraturen som noe stort og viktig, gikk den danske administrasjonen meget hardt fram mot Island og landets befolkning. Fra 1602 ble all handel på Island monopolisert. Det var bare danske kjøpmenn som kunne drive på Island. dette ble gjort for å styrke dansk handelsstand i konkurransen med de tyske Hansakjøpmennene, men også for å styrke kongens makt på Island. Island ble delt opp i 20 geografiske handelsområder (senere utvidet til 25) som ble tildelt kjøpmennene som da fikk monopol på handel i området. I en lang periode var handelen også tvungen, innbyggerne i et område var lovpliktige til å handle med områdets kjøpmann. Det var kongen som bestemte prisen på varene, men det var liten som ingen kontroll med kvalitet. I de tilfeller at skipet ikke kom et året til handelsstedet så måtte befolkningen bare vente til neste år på få nødvendige varer. En ulovlig, hemmelig handel foregikk i stor skala på 1600 tallet med utenlandske kjøpmenn og ikke minst med utenlandske fiskebåter som drev med fiske rundt Island. 

Islands klokke av Halldór Laxness gir oss innsyn i forholdet mellom Island og Danmark på siste halvdel av 1600 tallet og ut på 1700 tallet. Denne historiske romanen ble gitt ut i årene 1943 - 1946 i tre bind, Íslandsklukkan, Hið ljósa man og Eldur í Kaupinhafn.


Islandsk næringsliv var meget ensartet og gammeldags. Et relativt primitivt landbruk var grunnlaget i det islandske samfunnet. Man drev med fiske der det var kort vei til fiskebanker langs kysten. Ut på 1600 tallet vokste fangsten på hai. Etterspørsel etter haiolje vokste på grunn av at oljen ble brukt som brensel på gatelys og lykter i mange storbyer i Europa. Selv om etterspørselen gikk dramatisk ned på slutten av når fossil olje kom på markedet.

 

Dette er kanskje ikke helt riktig. Danskene kjørte i praksis en brutal fordanskning over Island. Dansk skulle være språket i administrasjonen og det var ikke lett å bruke islandsk. Utdanning foregikk på dansk og all høyere utdanning foregikk i Danmark. Island var en dansk koloni. Danskene var meget irritert på islendingene som hele tiden tigget om å få og få og få mer av alt og de aldri fikk nok garn og line til å fiske. Dette var på samme tid som gatene i København ble lyst opp med islandsk tran - olje fra fisk og hai.

 

Men innenfor dette regimet var det en utdannet elite - akademikere - som forsto. De tok i mot alle håndskriftene som ble samlet på Island. Håndskrifter av kalveskinn som inneholdt sagaene og kongesagaene - Flatøyboken og det hele. 

 

Brann i København 1728
København brenner 1728

En stor del av disse brant i en stor brann i 1728, men mange viktige bøker ble reddet og bevart.

Etter den franske revolusjonen på slutten av 1700 tallet og på 1800 tallet vokste nasjonalistiske strømninger i Europa. Man begynte å stille spørsmålet - hva er en nasjon, hva karakteriserer en nasjon? Mye ble nevnt - men felles opphav, spesiell religion etc. men det å snakke samme språk var en av de tydeligste karaktertrekkene som forente folkeslag.
Dette samlet også islendingene. I tillegg kunne islendingene bemerke at deres språk var et gammelt kulturbærende språk.
Det finnes ingen litteratur i Skandinavia, som kan måle seg med sagaene - den litteraturen som ble til på Island i løpet av ca 300 år etter landnåm.

Men, det å ha et språk, et spesielt språk, var ikke nok. Det er flere eksempler at folk som hadde sitt eget språk måtte gi seg og enda i dag fått selvstendighet - Wales er fortsatt en del av Storbritannia.

Det islandske språket er en del av den litterære arven. Og det oppleves også slik og preger islendingene fortsatt. Det er dette - to sider av samme sak - som er spesielt og som gjorde at språket ble et viktig våpen i den nasjonale selvstendighetskampen.

Med utgangspunkt i islandske studenter og lærde i København startet en stadig tyngre bevegelse for selvstendighet som til slutt endte med suverenitet i 1918 og republikk i 1944.


Tags kultur språk
Categories historie
Visninger: 1674