6/4/2020

Vegabréf eller pass - Del 1

Islendinger sier vegabréf når nordmenn sier pass


 

 

 

 

 

Þjóðveldi - en styringsform uten sentral statsmakt

 

 

Norge ble samlet til ett rike i 872.  Island startet med blanke ark i 874.
Kan det være at forskjellen mellom Norge og Island ligger allerede der?
Kan det være grunnen til at islendingene utviklet en egen type samfunn - þjóðveldi - og egen type kultur som bl.a. førte til at kristningen av landet ble vedtatt med en votering i Alltinget.
Kan dette være en viktig årsak til at islendingene har klart å bevare og utvikle språket sitt helt inn dataalderen. 

 

Þjóðveldi - styringsformen på Island fra landnåm, 874 og til 1262 - også kalt folkemakta eller “fristaten”. 


Þjóð betyr folk og veldi betyr makt -  altså folkemakt.

 

Når vi ser tilbake bruker vi ofte vårt ståsted som referanse for å si noe om eller betrakte det som en gang var. Vi ser i bakspeilet og tror det er veien som fjerner seg, mens det er bilen og vi som kjører. Vi må sette oss i sporene til folk som levde da.

 

Når kan vi begynne å snakke om Norge?

Når kan vi begynne å snakke om Island?
 

Island fantes, men ingen visste om at det fantes. Norge fantes og det bodde folk der, men for dem var det ikke Norge (sånn vi kjenner Norge i dag). For dem var det nordvegen - veien til nord. 


Forskjellen på Norge og Island
Norge ble til ved at et allerede bebodd og et regulert område ble formalisert til et kongerike. Man brukte en allerede etablert riks-formasjon som grunnlag. Harald Hårfagre samlet flere småkongedømmer til et større kongedømme, til et samlet Norge. Dette skjedde i 872, nærmere 18. juli 872. Harald seiret i slaget i Hafrsfjord og det markerte hans kongedømme over et landområde i det sørlige Norge. Harald hadde satte seg for å samle landet til ett rike og han sverget for at han ikke skulle klippe håret sitt før han var i mål. Derfor fikk han kallenavnet Hárfagri. Han ble også kalt Haraldur Lúfa.

 

mann og hestTegning: Unni-Lise Jonsmoen

Slik forteller Fagerskinna om Harald Hårfagre etter slaget ved Hafrsfjord: 

 

“Nú er hann orðinn fullger maðr um afl, vöxt og ráðagerð. Hár hans var sítt ok flókið, fyrir þá sök var hann lúfa kallaðr. Þá skar Rögnvaldr jarl á Mæri hár hans og gaf hánum nafn ok kallaði hann Harald hinn hárfagra.” 


Det er mye uklart rundt slaget i Hafrsfjord - det er ikke en gang sikkert at Harald Hårfagre deltok. Men vi holder oss til historien og Snorri Sturluson  som forteller at horder, ryger, egder og teler samlet skip og våpen for å gå imot Harald. Dette var krigere fra Hordaland, Rogaland, Agder og Telemark. Snorri sier at Harald gikk seirende ut av slaget og dermed var den siste store motstanden ryddet av veien. Vi har derfor en viss peiling på hvilke områder det nye Norge besto av. 

 

Styringsformen i Norge var kongedømme, altså en sentral statsmakt, et monarki. Slik hadde det vært i lang tid og kongedømmene ofte små. Derfor ble slaget i Hafrsfjord historisk viktig. For første gang ble et stort område samlet under en makt. 
 

Det området som ble et samlet Norge i 872 hadde vært bebodd lenge. Det finnes flere spekulasjoner om folk som kom sørfra og slo seg ned i nord. 

En fortelling er om en stor leder for et folkeslag fra området ved Svartehavet som kom nordover og slo seg ned der det het Óðinsvé, eller nå Odense. Odin skal altså ha vært en leder for folk i tiden etter ca 100 e.kr. Han førte folket sitt nordover og etter hans tid dro folket videre til vestlandet i Norge.
En folkegruppe av østgermansk opphav var herulene, et krigersk folkeslag som ikke likte kongemakt. Det fortelles at herulene kom nordover og slo seg ned i “Thule”, mulig rundt år 500. Det er noen som mener at det var mest “heruler” som dro fra Norge til Island fordi de ikke ville underkaste seg Harald Hårfagres makt. Dette er også, mener disse, forklaringen på at det på Island ikke ble kongemakt men en type høvdingvelde, som man kjente til lengre øst i Europa.

Det er interessant med slike spekulasjoner og kan være et morsomt tema i fortellinger. Men hvor sannsynlig er det at et folk som først var noen hundre år på vandring for så å bo i over tre hundre år på Vestlandet i Norge, uten at det har markert seg i norske fortellinger, skal fortsatt være de samme opprørske krigerne som før. Det som er sikkert er at det var mange ulike folkeslag som vandret rundt i Europa under den store folkevandringen og noen slo seg ned i nord, i Norge og Sverige. I løpet av flere århundre har de naturlige omgivelsene i nord formet disse folkeslagene og deres språk og kultur og omgjort de til et eller noen får folkeslag. 

På 600 og 700 tallet herjet mange småkonger i nordområdet, det som nå er Danmark, Norge og Sverige. På 800 tallet fordeles det norske området på om lag 30 småkongedømmer. Kongene holt makta bl.a. ved å inngå allianser. Giftemål og slektskap var viktige. Kriger om kongedømmer var hyppige. Kongene hadde en hird, på en måte lønnet livvakt, og de undersåtte betalte skatt til kongen. Kongemakta gikk i arv. Det er viktig å ha i minne at på denne tiden var befolkningen i Norge ikke særlig stor i antall. I år 1000 antar man at det bodde 250 til 350 tusen mennesker i Norge. Størsteparten av befolkningen bodde i den sørlige delen av landet. I løpet av 200 år hadde relativt mange flyttet fra Norge, først til øyene i vest og siden til Island. Man regner med at innbyggertallet på Island rundt år 1000 kan ha vært mellom 40 og 60 tusen.

Ved fjorden Tegning: Unni-Lise Jonsmoen

Island var en ubebodd øy når de første landnåmsmennene kom dit i årene rundt 870. Dette er i hovedsak riktig. Det er ikke sikkert at øya var helt ubebodd, at det ikke hadde vært folk der før. Men det er ganske sikkert at det ikke har vært et etablert samfunn, at det ikke har vært en permanent bosetting over lang tid før de første norrøne kom til Island. Det finnes arkeologiske funn og stedsnavn som bekrefter at irer, bl.a. irske munker, bosatte seg i perioder på Island før de norrøne kom. Vi velger likevel å si at landet var ubebodd når de norrøne landnåmsmennene kom for å bosette seg der - etablere en fast permanent bosetning. Og vi vet en del om dette. Island er det eneste landet i Europa der man med en stor sikkerhet kan tidfeste opphavet. Islendingene er også et av få folkeslag som med en rimelig sikkerhet kan si når deres historie starter og som kan dokumentere hele historien. Det er dette Islendingabok og Landnåmabok handler om. Men også mange av sagaene. Det diskuteres hvor korrekte både Islendingabok og Landnåma er, de er skrevet en stund etterpå og de kan også være skrevet, som mye ellers, i et spenningsfelt mellom virkelighet og ønske. Sammen med sagaene og ytterligere historisk skriving, eksisterer en brukbar kilde til å forstå utviklingen av det islandske samfunnet de første århundrene. Det er mye, både i litteraturen, arkeologi og annen granskning, som bekrefter at bosettingen av Island skjedde rundt 870. 

På 700 tallet hadde folk reist fra Norge vestover til Orknøyene, Shetlandsøyene og på øyene rundt Irland, i Irskesjøen og til Irland. Å dra over åpent hav i båter som ikke tålte rufsete sjø var utfordring, men etter at båtene fikk kjøl gikk det bedre. Da kunne skipene pløye bølgene og seile raskere. Kanskje var skipskjølen en av de viktigste oppfinnelsene i middelalderen, i hvert fall når det gjelder kommunikasjon til sjøs?

Angrepet på Lindisfarne i 793 markerer starten på vikingtiden. På dette tidspunktet hadde skipene fått en form som var egnet til å bruke seil og seile. Tidligere skip ble for det meste rodd, roskip, og var ikke bygget for rigging av seil. Da den tids båtbyggere oppdaget at det å bygge skipene med en solid kjøl satte de i gang en helt ny epoke i skipsfart. Man kunne dra over Nordsjøen og til øyene i vest på mye kortere tid og sikrere måte enn på de gamle skipene som rullet opp på bølgene. Angrepet på Lindisfarne i Northumbria, eller Norðumbralandi, som man sa dengang, var den første vikingtokten og de neste 250 årene skulle vikinger herje rundt om i nord, øst og sørover i Europa. 

 

Dramaserien Vikings er inspirert av historien om Ragnar Loðbrók, en vikinghelt fra siste halvdel av 700 tallet og ut på 800 tallet. Serien er både tidsriktig og inneholder faktiske hendelser så langt det går an. For de som er interessert i nordisk og nord-europeisk historie er Vikings å anbefale. 

 

Ut på 800 tallet dro flere fra Norge vestover og rundt 860 dro flere videre til en ubebygget øy langt i nord. Den norske vikingen Naddoður Ásvaldsson og den svenske Garðar Svavarsson kom til øya omkring 860 og noen år senere kom Flóki Vilgerðarson fra Rogaland. Det var Flóki som ga øya navnet Island. Han var kalt Hrafna-Flóki siden han brukte ravner for å navigere på overfarten. Hrafna-Flóki stoppet kort tid i landet han hadde funnet og syntes det var lite trivelig siden det var mye is i fjordene. Han mente at Island var et passende navn. Tilbake til Norge mente Hrafna-Flóki at dette landet var helt verdiløst. Det stoppet ikke andre til å dra. I 874 kom Ingólfur Arnarsson til Island for å bosette seg med sitt folk. Han etablerte seg innerst i en bukt der han så en stor røyksøyle stige opp fra jorden. Han kalte stedet for Reykjavik. 
 

Islendingabok og Landnåma forteller noe om de som kom til Island den første tida.  

Landnåma (det første folkeregisteret!) lister opp ca 3000 personnavn og 1400 stedsnavn. Av disse 3000 var ca 430 landnåmsmenn, 14 av disse var kvinner. Ca 130 kom direkte fra Norge - rundt 40 fra Frostatings-området (Trøndelag og Møre og Romsdal) - rundt 85 fra Gulating-området (Vestlandet), - rundt 10 fra Østlandet. Fra de britiske øyene, Skottland, øyene i Irskesjøen og Irland kom 50 til 60, Resten er ikke oppgitt men de fleste var av skandinavisk opphav. 

 

Genetisk forskning antyder at flertallet av mennene kom fra Norge mens et lite flertallet av kvinner kom fra Irland. Det kan tyde på at en stor del av landnåmsmennene var enslige menn, eller hadde dratt fra Norge som enslige. Noen av disse hadde bosatt seg i en periode på vesterøyene og tatt seg irske kvinner og siden dratt videre til Island. Andre har kun vært innom på veien over og tatt med irske kvinner som treller. 

 

At islendingene sier vegabréf når nordmenn sier pass - hva har det med dette å gjøre? 

 

Når landnåmsfolket kom til Island på slutten av 800 tallet og på begynnelsen av 900 tallet møtte det et land som var uberørt. Ari fróði skriver i Islendingabok at “landið var viði vaxið milli fjalls og fjöru” (landet var vokst med trær mellom fjell og fjære). Landnåmsfolket hadde med seg husdyr fra Norge. De måtte organisere seg slik at de kunne drive gårder, de måtte bygge og rydde. Det har sikkert vært noen brukbare trær i den islandske skogen, selv om det meste var kratt og lav skog. Derfor kunne landnåmsfolket lettere tilpasse seg det nye landet den første perioden.Stadig flere kom og behovet for tømmer og ved ble større og etterhvert ble skogen hogd ned, og i løpet av 200 år var skogen borte. 

gatklettur


Bosettingen av Island skjedde raskt. Hele landet ble tatt - numið - i løpet av ca 60 år. Landnåmstiden er over rundt 930, da Alltinget ble etablert.

 

ordforklaring
landnám - nema land =  det å ta land, landnåm
det islenske ordet ´nema´ finnes i norsk i embetstittelen namsmannen. Oppgaven til namsmannen er å innkreve, å ta.
det islandske ordet ´nemandi´ betyr en elev på norsk. ´Nemandi´ er en som tar til seg kunnskap og ferdigheter.
det islandske ordet ´nám´ betyr utdanning. ´Nám´ er å ta til seg, tilegne.   

 

Styringen av landet - administrasjon

Den første etableringen av bosetting på Island var spredt. Det var ikke dyrket jord fra før og innhøsting av fôr var ikke all verden og usikker i tillegg. Folket var opptatt hver på sin gård, på hver sin kant. Erfaringene fra gamlelandet, der høvdinger og småkonger slåss og folket led nød, gjorde at man ikke tok etter og organiserte et kongerike, monarki. 1100 år senere skjedde det samme da Island rev seg løs fra det danske monarkiet. I en folkeavstemning stemte 99 prosent av befolkningen for å etablere en republikk i 1944 med folkevalgt president og ikke et kongerike.
Fra første stund fantes ikke noen sentral myndighet på Island. Folket ville ordne styringen av landet annerledes. Det var selvsagt behov for regler og lover og etter forbilde fra gamlelandet ble det etablert ting i landsdelene. Der kunne folk tinge - forhandle - om saker og rydde opp i uenigheter. Landnåmsfolket tok med seg den norrøne religionen til Island. De dyrket de hedenske gudene der Odin var den øverste guden. De religiøse lederne, som også var verdslige ledere, kaltes goðar (goder). En gode var leder for et goðorð (godord) som besto av bønder og landeiere som sluttet seg til goden. Godord var ikke geografisk avgrenset, bøndene kunne melde seg i flokk med den goden som de forventet størst støtte av og de kunne bytte godord. Godord gikk i arv men kunne også kjøpes og selges. 

 

Etterhvert som folket ble flere og hele landet ble tatt i bruk, vokste behovet for en samordning. Det ble viktig med felles lov og regler. 

 (Politi fantes selvfølgelig ikke på landnåmstid, men lov og regler. I dagens islandske språk heter det lögregla det som kalles politi i Norge - altså lov-regel). 

En mann ved navn Úlfljótur, fikk som oppgave av viktige høvdinger å dra til Norge for å lære om lov og regler. Han brukte tre år til å studere og lage egne lover for Island. Til dette fikk han hjelp av sin onkel som da var en av de viktigste lovlærde menn i Norge. Úlfljótur kom siden med de nye lovene til Island og ble den første lovsigemannen. Lovene ble kalt Úlfljótslovene og forskere mener de ligner mest på Gulatingsloven i Norge. Vi må huske at på denne tiden ble ikke loven skrevet, nedtegnet, men husket og fremført muntlig. Úlfljótur ble lovsigemann på det samlede Alltinget da det ble etablert i 930. Rollen til lovsigemannen var ikke bare å kunne loven, men også tolke og utrede loven. Det var lovsigemannen som sa opp dom etter at godene hadde tinget om saken. En lovsigemann måtte ha spesiell tillit fra alle. Úlfljótsloven er i dag kjent under navnet Grágás - Grågåsen, etter at den ble skrevet. Hvorfor dette navnet vet man ikke - kanskje fordi den ble skrevet med en fjærpenn fra en grågås, eller at skinnet som loven ble skrevet på fikk en grå og gammel overflate. Grágás forble Islands lov inntil Island underkastet seg den norske kongemakta i 1262 og ble et norsk skattland.

Þingvellir - Tingvollene

Þingvellir på Sør-Island ble valgt som sted for Alltinget. Det ble vurdert at dette var det stedet på Island som det var enklest å komme til, fra alle landsdeler. I tillegg hadde Tingvollene også mange andre fordeler, bl.a. en fantastisk ramme for et ting - en klippevegg som forsterket og kastet lyden til de som snakket til folkemengden og et stort område - vollene -  der folk slo opp sine telt. Þingvellir við Öxará - foto: Albert

 

Ved etableringen av Alltinget i 930 var Island allerede delt opp i goðorð (godord), en type administrerende enhet. Goðorð ble styrt av en gode, en høvding, som i mange tilfeller også var en religiøs person. Det var 3 tylftir - dusin - goðorð, altså 36, (men senere ble antallet økt til 39). Det var bare en gode som kunne representere et godord. Ifølge Grágás var goðorð ikke geografisk avgrenset, men bønder og landeiere kunne rett og slett velge seg en goði for å følge - de kunne “segja sig i þing” (melde seg til ting) med hvilken som helst gode. Det ble derfor viktig for godene å gjøre seg til for bønder og landeiere for å samle støtte. Jo flere følgere de hadde med seg desto sterkere stod de på tinget - det dreide seg om makt. Goðorð kunne også kjøpes og selges - de rike og mektige kunne da stille med flere representanter - goder - på tinget. 

 

Den sentrale institusjonen på Alltinget var Lögrétta. Det var der nye lover ble vedtatt, domsavgjørelser ble tatt og tvister avgjort. Det er Grågåsen som styrer det meste. Også etter at kristendom ble vedtatt på Alltinget i år 1000 - og biskopene ble representert på Alltinget, som medlemmer i lögretta.
 

Etter at kristendommen ble innført med kirker og dermed prester og biskoper ble en del av Alltingets makt overført til kirken. Dette skjedde ikke umiddelbart men etter ca 1050 og utover. Kirker og kloster spilte en stor rolle i utdanning og utvikling av kulturen i landet og språket, både skriftlig og muntlig.

 

Arbeidet på Alltinget skjedde utendørs og alle som ville kunne følge med. Lögretta, var tilgjengelig for alle som ville følge med.
 

Alltinget var den viktigste institusjonen i Þjóðveldið og den var ikke underlagt noen annen myndighet. Island manglet altså en sentral utøvende statsmakt.
Når en person ble dømt fredløs (som egentlig var en dødsdom), så var det opp til allmennheten å fullføre dommen. Hvem som helst kunne drepe den fredløse. De fredløse kunne velge å dra bort fra landet. Þjóðveldið, fristaten, overlot mye utøvende makt til folket.

 

Slutten på Þjóðveldið og kongemakta tar over

Þjóðveldið tok slutt i 1262, da de islandske høvdingene valgte å underkaste seg den norske kongemakta. De gikk med på en avtale med kong Håkon 4. Håkonsson, som også ble kalt “den gamle” om at Island gikk inn i kongefellesskap med Norge og ble et skattland. Island ble altså ikke en del av Norge, men islendingene ble undersåtte til kongen. Avtalen ble kalt “gamli sáttmáli” - den gamle traktaten. På denne tiden var innbyggere på Island langt på vei like mange som i en stor del av Norge. Landet var fortsatt rikt på naturressurser og mye å hente for den norske kongemakta. Håkon den gamle ble konge i 1217 bare 13 år gammel og regjerte til 1263, at sønnen Magnus, som så fikk kallenavnet “lagabøte” tok over. Det var også Magnus lagabøte Håkonsson som undertegnet endelig den gamle traktaten i 1264. Grunnen til at islendingene ville inngå en avtale med den norske kongen var at i over 40 år hadde det vært ufred på Island, ættene slåss. Kong Håkon ville ha makt på Island og når Snorre Sturlason var i Norge i 1218-1220 ble han håndgangen kongen. Snorre fikk som oppgave å arbeide for at Island kom under den norske krona, noe han gjorde lite med siden han hadde sin egen agenda og maktspill på Island. I perioden 1220 til 1262 var det mange store slag på Island. Mange hundre og i noen tilfeller flere tusen mann slåss om makt. Denne perioden kalles Sturlungaöld - Sturlungaalderen - etter den største og mektigste ætten. Krigene herjet og folket led nød som ellers når de store menn kriger. Kong Håkon lagde allianser og fikk stadig større makt på Island og i 1262 var det nærmest som en formalitet å få støtte for en avtale om underkastelse. 

 

Þjóðveldið - Fristaten - var en meget spesiell epoke i historien
I en periode på over 300 år hadde Island en statsformasjon som baserte seg på forhandlinger og tillit. Det var ingen sentral makt som undertrykte utviklingen av kulturen og språket. Det var ingen sentral makt som bestemte hva som var lov å skrive og hva ikke. På Alltinget var forhandlingene utendørs og alle kunne følge med. Bøndene kunne skifte gode, melde overgang til en annen gode om det hjalp saken. Allerede på slutten av 1000 tallet hadde man begynt å skrive på islandsk. Det er sannsynlig at forholdsvis mange kunne lese, ikke bare kirkens menn, men mange andre. Bøker og andre dokumenter ble skrevet på pergament, bearbeidet kalveskinn. For å lage en bok som Flatøyboken brukte man ca 110 kalveskinn. 

 

Island hadde gode forbindelser med utlandet under folkemakta. Det er en myte at det islandsk språket ble så godt bevart fordi Island var isolert langt ute i Atlanteren. Det er ikke riktig, Island var godt orientert. Det beste beviset for det er Snorre Sturlason, en av de store forfatterne i Europeisk historie. Han satt ikke isolert på en øy ute i havet. Hvordan kunne en person som kun to ganger var utenfor Island skrive det han skrev hvis han ikke var en del av et godt utdannet kollegium som hadde tilgang til kilder og kunnskap?

Snorre ble født i 1178/79 på gården Hvammur på Vest-Island. Det er få personer som tar opp så stor plass i Islands historie som Snorre, og det eksisterer mange fortellinger om hans gjøremål, men det finnes ikke noen beskrivelser av hvordan Snorre så ut. Var Snorre en stor mann? Var han lang, tynn, diger eller kanskje han var en liten puslete fyr. I samtiden var Snorre så kjent at man så det ikke som viktig å beskrive hvordan han så ut.
Snorre var lovsigemann på Alltinget i to perioder, men mest av alt var Snorre en ruvende personlighet, en rik og mektig mann. Snorre var meget produktiv og skrev mye (han hadde folk som utførte selve skrivingen, som var et vanskelig og tidkrevende arbeid). Alt ble skrevet på kalveskinn og det var en stor prosess å bearbeide skinnet til det ble “bókfell” eller pergament. Det var heller ikke alle som hadde tilgang til så mange kalver som måtte til. For å kunne skrive både Heimskringla og Edda og de andre verkene måtte Snorre ha store gårder med mye storfe.
Håndskrift på skinn - handrit á bókfell Var det Snorres trang til å skrive som drev hans maktspill og kamp for rikdom?
Snorre bodde hele sitt liv på Island. Han var i Norge i to perioder. Første gang i 1218-1220 og andre gang i 1237-1239. Han ble drept i Reykholt 23. september 1241. 

Snorre hadde det meste av kildene sine på Island. Selv om han ble født på Vest-Island og av Sturlunga-ætten så førte skjebnen han til Oddi på Rangárvellir på Sør-Island, der han vokste opp under veiledning av Jón Loptsson, en av samtidens store høvdinger og lærde menn. Faren til Jón var Loptur Sæmundsson, som var sønnen til Sæmundur den vise (Sæmundur Fróði) som hadde studert i Frankrike. Etter at Sæmundur kom tilbake til Island, til slektsgården Oddi, etablerte han en skole der. Sæmundur ble født i 1056 og døde i 1133. Sæmundur var skrivefør og skrev på latin, bl.a. om de norske kongene. Sønnen Loptur og hans søn Jón videreførte arbeidet med skolen, en skole som må ha vært en akademia. Til Oddi kom flere lærde folk og der må det ha vært et særdeles godt bibliotek. Jón Loptsson var dessuten sønn til Tora som var datter til kong Magnus Berrføtt og derfor søster til Sigurd Jorsalfare. Jón Loptsson vokste opp på Konghelle i Båhuslän og må ha blitt oppdratt i kultur og kunnskap. Han videreførte gården Oddi som et vitenskapssenter og det er i dette miljøet at Snorre vokser opp. Snorre har fått med seg de akademiske disiplinene som gjorde han i stand til å håndtere og formidle

stor kunnskap. 

Snorres endelikt ble på en måte som med de store og mektige. Han døde isolert, alene i Reykholt, i september 1241. Den  norske forfatteren Torvald Steen skrev en roman om de fem siste dagene i Snorres liv - Den lille hesten. Selv om dette er en roman kan man ikke unngå å merk den knugende ensomheten til en mann som har sittet ved kongens bord men er nå alene og forlatt av alle.
Da Snorre dro til Norge i 1237 var det for å søke støtte og komme seg vekk fra feidene på Island under Sturlungtiden. Snorre hadde da skaffet seg mange fiender på island. I motsetning til sist Snorre var i Norge, da kongen Håkon Håkonsson var fortsatt ung og kongeriket ble styrt av Skule jarl, hadde nå Håkon tatt over og styrt landet støtt i en lengre periode. Skule jarl, som også hadde hatt drøm om å bli konge ble det i 1239 men ble drept etter bare et halvt år på tronen. I 1237 oppsøkte Snorre sin gamle venn Skule jarl. Om Snorre vurderte Skule som den sterkeste av de to som knivet om kongedømmet i Norge, eller om Snorre tenkte mest som en islandsk høvding som hadde sett at kong Håkon hadde fått stadig sterkere fotfeste blant høvdingene på Island, noe som svekket Snorres stilling vet vi ikke. Kanskje begge deler. Skule jarl forberedte et opprør mot kong Håkon og Snorre støttet Skule og falt i unåde hos kongen som forbød Snorre å forlate Norge. Snorre ignorerte kongens vilje og sa “út vil eg” og seilte til Island i 1239. Kort tid etter at Snorre dro gjorde Skule jarl et opprør mot kongen og tapte og ble drept. Kong Håkon hadde sett at Snorre var det største hinderet for hans maktovertakelse på island og ga et oppdrag til Gissur Þorvaldsson, Snorres tidligere svigersønn men nå en svoren uvenn, å drepe Snorre. Den 23. september 1241 gikk Gissur sammen med en gruppe menn til angrep på Snorre i Reykholt og drepte ham.
Sturlungtiden på Island, stadige feider mellom de store ættene, en kamp om makt og rikdom, bidro til å styrke kong Håkons posisjon. Kongen bidro også med splitt og hersk og etter hvert fikk kongen de fleste større høvdinger med på å overgi seg til kongemakta i Norge. I 1262 ble “gamli sáttmáli”, en avtale, inngått mellom de islandske høvdingene og kong Håkon om underkastelse. Kongen lovte å respektere islandske lover og sende seks forsyningsskip til Island hvert år. 

“Gamli sáttmáli” betydde slutten på Þjóðveldið, en statsform som på fleste måter var enestående. I hundrede år har man hatt statsformasjon med en undertrykkende sentral makt. På Island fikk man en statsform hvor den sentrale makten ikke var formelt til stede, men en forsamling, et ting, forhandlet og utførte domsavgjørelser. Et viktig eksempel på hvordan dette fungerte er overgangen fra den gamle religionen til den nye kristne religionen. Denne overgangen skjedde formelt på Alltinget i år 1000, med et vedtak etter lange diskusjoner og forhandlinger. Det var lovsigemannen som, etter å ha tenkt seg godt om, sa opp avgjørelsen. Ingen ble drept. Partene inngikk et forlik som ble akseptert av folket. Lovsigemannen Þorgeir Þorkellsson gode i Ljosavatn på Nord-Island var selv tilhenger av den gamle troen. Ifølge Islendingabok skal han ha sagt “Det vil blir en sannhet, at hvis vi bryter lovene i stykker, så vil vi også bryte freden.” („Það mun verða satt, er vér slítum í sundur lögin, að vér munum slíta og friðinn.“) Þjóðveldið eksisterte formelt i nesten 300 år. 

 

Þjóðveldið eksisterte formelt i nesten 300 år.

 

Etter at Island inngikk avtale med den norske kongemakta fikk Island 6 norske konger før Norge gikk inn i Kalmarunionen og tok Island med seg dit, noe som ble skjebnefullt for Island. Disse kongene kom etter Håkon den IV Håkonsson:

  • Magnus VI Håkonsson Lagabøte - 1263-1280 
  • Eirik II Magnusson 1280-1299 
  • Håkon V Magnusson 1299-1319 
  • Magnus VI Eiriksson 1319-1355 
  • Håkon VI Magnusson 1355-1380 
  • Olav IV Håkonsson 1380-1387 

og en dronning:

  • Margrete Valdemarsdotter 1388-1412 

 

Kalmarunionen ble oppløst i 1523 når svenskene valgte Gustav Vasa til konge i Sverige. Danmark og Norge og skattlandene, Island, Grønland og Færøyene og jarledømmene Orknøyene og Shetland fortsatte i et kongefellesskap. 

 

 


Tags kultur språk
Categories historie
Visninger: 1350