Jentene våre

En rapport fra Island


Dette er ikke en gledelig rapport. Kanskje et innspill til 8. mars og kampen om makt og innflytelse i samfunnet.
Det er et stort spørsmål om vi har gått fremover eller stått stille, kanskje hatt en tilbakegang i den viktige kampen om likestilling.

Likestillingskampen har mange sider, som også flettes sammen. Noe er økonomi og annet er holdninger som bunner i hvordan menn ser på seg selv og hvordan man tolker hva som er rett og galt. 

Avisa Stundin har publisert en artikkel som lister opp og redegjør for 31 menn, navngitte menn, som har trukket seg fra stillinger og posisjoner i det islandske samfunnet.  Dette er menn i forskjellige alder og flere har hatt tiltrodde stillinger og sittet i maktposisjoner. 

Ingen av disse mennene har blitt dømt for seksuelt misbruk eller vold, men alle har trukket seg eller måttet trekke seg fra sine posisjoner. 

Det å navngi personer for mistanke om en forbrytelse er uvanlig og ikke i tråd med at ingen er skyldig før skyld er bevist eller dom foreligger. Det at kvinner velger å navngi offentlig menn som har trakassert eller misbrukt kvinner er en ny trend på Island, en ny bølge med #MeToo saker. 

I en annen artikkel skriver ansvarlig redaktør i Stundin, Ingibjörg Dögg Kjartansdóttir, om Jentene våre, om kvinnekampen og status nå og utviklingen de siste 50 årene. I artikkelen kommer Ingibjörg inn på avsløringene de siste månedene, om de fem som har trukket seg fra stillinger i store selskaper og medier. Saken kom ut i en podcast der offeret fortalte åpent om en hyttetur sammen med mennene, som alle er mye eldre en hun og alle i betrodde posisjoner og i kategorien å være kjendiser. Offeret fortalte om det som skjedde i badestampen ved hytta, hun ung og alene kvinne og fem voksne menn. Hun fortalte om han som hun datet, en gift voksen kar som lånte henne til en kompis som en vennetjeneste. 

Blant de navngitte er flere menn fra det islandske landslaget i fotball. En av disse mennene besatt en ledende stilling i en avrusningsinstitusjon mens han kjøpte seksuelle tjenester av en klient. Han har sluttet i jobben. 

I artikkelen skriver Ingibjörg: “Synes du denne diskusjonen er slitsom? Å hele tiden se på samfunnet fra et kjønnssynspunkt? Kan du forestille deg hvor slitsomt det må være å hele tiden kjempe for like rettigheter for kvinner og menn?” 

Dette er en artikkel som vekker til ettertanke og refleksjon. Også i Norge, for Norge og Island er ikke så forskjellige tross alt. 

 

Avisa Stundin

Av Ingibjörg Dögg Kjartansdóttir (Ansvarlig redaktør for Stundin)

Jentene våre

Kvinnefridagen 1975“Kvinnen våkner. Hun vet at menn har styrt verden siden historiens begynnelse. Og hvordan har den verden vært? Han har vært drivende våt av blod og herjet av smerte.”
Det manglet ikke energien i Aðalheiður Bjarnfreðsdóttirs flammende tale på kvinnedagen i 1975, da hun delte troen på at verden ville forandre seg når kvinner begynte å styre den på lik linje med menn. 

Tilgang til privilegier

Synes du denne diskusjonen er slitsom? Å hele tiden se på samfunnet fra et kjønnssynspunkt? Kan du forestille deg hvor slitsomt det må være å hele tiden kjempe for like rettigheter for kvinner og menn? Ikke bare det, men like rettigheter for alle kvinner og menn, fordi det ikke er noe svarthvitt i denne verden, og det krever innsats å bringe marginaliserte gruppers behov inn i diskusjonen.

En lavtlønnet kvinne som ikke får endene til å møtes og sliter i motbakke, må jobbe hardt hver dag for å brødfø barna sine, har ikke samme handlekraft eller samme energi til å vurdere om kvinner eller menn styrer selskaper og kapital i samfunnet eller har plass i Høyesterett eller gud vet hvor ulikheten ikke viser seg. En kvinne i en slik situasjon trenger å overleve, og hennes hovedmål er å gi barna det vernet hun kan. En annen gruppe har heller arbeidet for å plassere kvinner i innflytelses- og maktposisjoner. Likevel har begge gruppene til felles en kjønnsbasert ulikhet som en fortsatt ikke ser slutten på. 

Så er det mennene som ikke er like rike på privilegier som andre menn. Menn som ikke passer til stereotypier og ikke går inn i den tradisjonelle mannsrollen. Menn som har blitt mobbet, misbrukt eller blitt tapere, av en eller annen grunn. Det er nok enda vanskeligere for en mann å søke hjelp på grunn av seksuell eller familievold, siden denne gruppen ikke har fått like stor plass i offentlig debatt. 

Det er heller ikke lettere å være mann enn kvinne i en lavtlønnsjobb, det er like vanskelig å få endene til å møtes. Og det er ingen spøk å være alenefar. Noen ganger er det til og med som om systemet ikke tar situasjonen deres like alvorlig. Bortsett fra alt annet er det mer sannsynlig at menn skader seg selv og andre, bruker vold, havner i fengsel, dør i trafikkulykker og begår selvmord enn kvinner. 

Verden er ikke svart-hvitt, kampen for likestilling handler ikke om å snu det ene kjønnet mot det andre, men om å utjevne rettighetene deres, slik at mulighetene og livskvaliteten til menn og kvinner til syvende og sist blir den samme. Faktisk har det gjentatte ganger blitt påpekt at kjønnssystemet rammer mennesker av begge kjønn og også hvordan det vedlikeholdes av mennesker av begge kjønn. Folk som behandler denne diskusjonen som tøv og tull, tror ikke på noe som heter kjønnsystem, patriarkat eller skadelig maskulinitet. 

Alt og ingenting endret seg

Tilbake til året 1975, hvor 25 tusen kvinner samlet seg på kvinnefridagen. Mange tok til orde og sa at det ikke var realistisk å oppnå likestilling i dagens sosiale rammeverk, men at det måtte skapes et nytt, bedre og mer rettferdig samfunn. Vi får se hvordan det gikk.

Tretti år senere inntok Valgerður H. Bjarnadóttir scenen av samme anledning, det var en ny kvinnefridag og 50.000 islandske kvinner, en tredjedel av alle kvinner i landet, samlet seg på det største møtet i islandsk historie. I sin appell fortalte hun at i tiden som har gått siden sist har alt forandret seg og ingenting endret seg. Kvinner hadde oppdaget sin styrke men var fortsatt "fanger og representanter for mannsmakta". På den ene siden sluttet de å jobbe i åtte minutter over to på grunn av bevissthet om ulikhet i lønn, og på den andre siden virket få klare for kampen og de ofrene som følger av det å utjevne lønn i realiteten. På den ene siden har kvinner fått øynene opp for uakseptabel vold og på den andre siden var som om ingenting fikk stoppet forbrytelsen. Dette var i 2005. 

Da var situasjonen denne: Til tross for høyere utdanning av kvinner hadde de ikke samme jobbmuligheter som menn, ingen kvinne hadde ennå fungert som biskop, bankdirektør, utenriksminister, finansminister eller statsminister. Andelen kvinner som administrerende direktør var én prosent og de var bare ti prosent av styremedlemmene. Av de 63 representanter i Alltinget var 21 kvinner, 3 av 12 statsråder, og i lignende jobber som krevde samme utdanning og arbeidstid fikk de utbetalt 72 % av menns lønn, i tillegg til at tradisjonelle kvinnejobber var blitt lavtlønns arbeidsplasser. Det er bare femten år siden dette var slik.

Formell makt

I dag har to kvinner vært statsministre. Den ene fikk krav om å levere tilbake nøklene og den andre er stadig satt opp som en marionett til en kollega i Finansdepartementet. To kvinner har vært finansministre i til sammen sytten måneder. Sentralbanksjefen er og har alltid vært en mann. En kvinne tok over som biskop og ble snart kontroversiell. Det ble et opprør i politiet etter at den kvinnelige politimesteren tok makten der og brakte kjønnsbasert vold høyere på prioriteringslisten.

Ikke engang hun kunne imidlertid erklære at hun trodde offeret når det gjaldt familien, for før det hadde hun stått frem i full uniform og tvilt på svigerinnens beretning om vold fra farens side. Hun som fikk anerkjennelse fra Stígamót krisesenter for å ta menneskehandelssaker på alvor og innførte en ny prosedyre angående vold i hjemmet. Hvor er krisesenteret da? 

Eller da daværende justisminister trådte frem i videoen Vi tror, men vi sitter fortsatt igjen med et råttent rettssystem når det gjelder dette saksområdet, der 31 saker ble prosedert av 189 anmeldelser og anklager i 2008 og 2009. Videoen måtte derfor tas ned siden i den trådte menn frem i likestillingskampens ånd og erklærte at de tror på ofrene, samtidig som de selv ble anklaget for forbrytelse. 

Med andre ord: Vi tror, ​​fordi vi vet.

 Finansiell makt

På grunn av hvor aktive islandske kvinner har vært i politikk og næringsliv, er likestilling mest utbredt på Island internasjonalt, men islandske kvinner nyter i gjennomsnitt 89,2 prosent av kvaliteter som menn nyter. 

Hva betyr denne forskjellen på 1Lønnsforskjeller 0,8 prosent mellom menn og kvinner? Først og fremst budskapet om at kvinner ikke er fullt så mye verdt som menn. 

Ti prosent forskjell betyr blant annet at menn er administrerende direktører i alle selskaper som er notert på Islands Børs, unntatt ett, og kun én kvinne er styreleder. Børsnoterte selskaper anses å ha nasjonal økonomisk betydning. Andelen kvinner som administrerende direktører er faktisk høyere i det generelle markedet eller 23 prosent. Slik er det og slik har det vært, det sendes da ut en pressemelding hver gang en kvinne ansettes i en lederstilling. 

Kvinner utøver ikke økonomisk makt i det islandske samfunnet. Hvert år lager avisen Kjarninn en oversikt over hvem som forvalter kapital på Island, til sammen tusenvis av milliarder ISK. Resultatet sist var at de som hadde slik makt var 89 menn, 11 kvinner. Nye nyheter viser at også investeringer i kvinnebedrifter innen innovasjon er ubetydelige sammenlignet med investeringer i menns bedrifter. 

I tillegg til lønnsforskjeller mellom kjønnene. Rapport fra World Economic Forum slår fast at den også er tilstede på Island og er mest aktiv innen finans- og forsikringsvirksomhet, der menn fikk 33 prosent høyere lønn enn kvinner i 2019. 

La du merke til at når en kvinne ble leder for KSÍ (Fotballforbundet), ble det sagt at hun «tjente godt», da hun fikk samme lønn som mannen som hadde «knapp»? Presentasjonen gjenspeiler ofte holdningen.

Så er det det andre, hvordan verdien av arbeid vurderes. I 2007 mottok Landsbankinns administrerende direktør 250 millioner ISK, som ble begrunnet med at han hadde så tungt ansvar, eller frem til den økonomiske kollapsen. En førskolelærer slipper aldri unna ansvaret han har for barnas velferd og høyeste lønn til en førskolelærer er 550 tusen i måneden med påslag, 6 millioner i året.

Landets best betalte administrerende direktør mottar nå 432 millioner i året, 36 millioner i måneden, 1,2 millioner om dagen. Den som kommer etterpå får 26 millioner i måneden, 870 tusen om dagen. Ingen kvinne tjener noe slikt.

Først etter 136 år 

Lener du deg tilbake og tenker, hvorfor setter kvinner seg alltid i offerrollen, kan de ikke ta ansvar for sine egne liv? Tenk da over at ifølge rapporten fra World Economic Forum vil likestilling mellom kjønnene ikke oppnås før etter 136,6 år. Det var tidligere anslått at det ville ta 99,5 år, men nå tas hensyn til tilbakeslagene som har skjedd rundt om i verden. 

Hvordan ville situasjonen vært dersom islandske kvinner ikke hadde vært i en konstant kamp for likestilling de siste tiårene? Sannsynligvis er alle lei av å måtte gjøre det. Mest av alle de som må leve med urettferdigheten. 

Også de som trekker vogna i samfunnsdebatten og skaper rom for andre ved å sette seg selv på spill, i håp om et bedre samfunn. Og som resulterer i at de er sårbare for dårlig rykte og harde dommer. En gang ble en kvinne fremstilt som prostituert i et av landets største medier for sitt engasjement i politikken, en av dem som støttet et lovforslag som gjorde kjøp av prostitusjon straffbart. Med inntoget av sosiale medier flyter kvinnehat til overflaten, da de like godt kan forvente å bli navngitt, forringet og utsatt for alle slags trusler.

Nakenbilder av dem er etterspurt spesialdesignede nettsider der menn får tilgang år etter år til å spre hevnpornografi av kvinner uten noen gang å måtte ta ansvar for dette.

Kvinner i kvinnekampen har blitt truet med voldtekt og vold. 

Alt dette og mye verre har kvinner måttet tåle, bare for å ville forbedre samfunnet og jobbe for det. Det spiller ingen rolle om det er kvinner i maktposisjoner eller kvinner som er fullstendig maktesløse i det islandske samfunnet. Deres kunnskap, erfaring og perspektiv blir stadig underkjent.

Misbruk av makt

Så, når du føler deg lei av den endeløse diskusjonen om kjønnsrelatert diskriminering i det islandske samfunnet og har en tendens til å håndtere det som sutring, kan du tenke på at i 2019 hadde 9212 søkt hjelp på Stígamót krisesenter på grunn av 13180 voldelige voldsmenn. Antagelig er de færre fordi noen har utøvd vold mot flere en én, men på den annen side har noen ofre blitt misbrukt av mer enn én part. 

På ett år, 2019, oppsøkte 26 ofre Stígamót for gjengvoldtekt. Flest var de fem som misbrukte en og samme kvinne. Hvordan har det seg at fem menn begår en forbrytelse sammen, hvordan foregår en slik samtale?  

Og hva skjedde egentlig i denne badestampen, i hodet til rike og mektige menn, som tror det er greit å leke med en kvinne og bruke en kvinne, som er der alene, på deres vegne, mye yngre og i en mye svakere sosial posisjon enn dem? Hvordan kan menn fortsette etter en slik hendelse, ser de bare hver annen i øynene neste morgen som om ingenting hadde skjedd, møtes i et middagsselskap med ektefellene? Skadelig maskulinitet? Faste punkter på agendaen som vanlig? 

Mer statistikk: Bare 12,2 prosent av alle som søkte Stígamót tok saken til offentlige instanser. De to vanligste årsakene til at kvinner ikke anklager er skam og tro på at voldsbruken er deres feil.

Derfor var det så befriende å høre en ung kvinne fortelle uklanderlig om volden hun opplevde. Å gå naken i en badestamp med fire menn er ikke en oppfordring om vold. Å være lettkledd, beruset, dopet, flørte, erte, bråke, gå ut eller hjemme med noen, bare overhode eksistere, oppfordrer ikke til vold. Ingenting oppfordrer til vold mot deg. Det er bare noen som bestemmer seg for å bruke vold og han alene er ansvarlig for det.

Selvanklager er innlært tenkning, blant annet fra diskusjoner om hvordan man kan unngå og forsvare seg mot vold. Skam har siden blitt innprentet ofrene og brukt som et våpen for å holde dem nede. Denne holdningen har funnet veien helt inn i rettssystemet, hvor nesten all informasjon fra dommer som gjelder bestemte seksuallovbruddssaker blir slettet med den begrunnelse at den beskytter ofre, som om de har noe å skamme seg over. Av samme grunn ble rettsmøte om kjøpere av prostitusjon stengt, som gjorde at de ble beskytte mot offentlig debatt.

Kanskje det er på tide å slippe kvinner inn i Høyesterett. I alle de årene retten har eksistert har sju kvinner hatt sete der. Deres dissenser kommer til uttrykk i saker om kjønnsbasert vold.

Retten til å være Nordiske kvinner mot vold

Prøv å gå i fotsporene til kvinner som ikke fikk besøksforbud til tross for stadige trusler og trakassering, eller de som fikk besøksforbud som stadig ble brutt uten at det fikk konsekvenser for de voldelige brutale mennene. 

Kvinner som ble satt i en posisjon av å være skilt fra kroppen sin, da kroppen ble definert som et åsted for kriminell handling i henhold til det islandske rettssystemet, og de er derfor vitner og ikke parter i en sak når de anmelder seksuallovbrudd. 

Kvinner som kjempet for at kvinners kropper ikke skulle være en handelsvare, bare for at en mann som ledet organisasjonen som driver den klart største, dyreste og mest tilknyttede helseinstitusjonen på Island for rusmiddelbrukere skal tilfredsstille sine egne drifter ved å kjøpe prostitusjon av deres svakeste klienter. Han sa at han trodde omgangen bare var glemt og begravd, men at det var vondt å ha skuffet familien. 

Kvinnen som klaget over den seksuelle volden fra en bystyrerepresentant, som trakk seg «av respekt for det politiske partiet og arbeidernes kamp» – men ikke henne. 

Da kvinner måtte vike

Kvinner etterlot menn ved makten i det islandske samfunnet. Nå krever de at de tar godt vare på makten. Dessverre virker det for mye for mange.

Hvis du synes det er for mye når den ene mannen etter annen må trekke seg fra offentligheten, fra makt- og ansvarsposisjoner, eller gi fra seg en liten del av sine privilegier på grunn av anklager, tenk da på alle de som har måttet trekke seg fra vennegrupper, familier eller lokalsamfunn fordi de sa i fra om volden de ble utsatt for. Ikke bare fra det som skjedde med dem, men også fra det som alltid har vært farligere, hvem som gjorde det mot dem. 

Tenk på Guðný Jóna, som flyktet fra Húsavík i løpet av tida på videregående fordi samfunnet samlet inn underskrifter til støtte for gjerningsmannen hennes, Sóley, som meldte seg fordi hennes eks-svigerfamilie ikke kunne godta en voldtektsdom mot eksmannen og trakasserte henne hele tiden.

Tenk på Guðrún som håpet at faren hennes skulle få den straffen han fortjente, etter at han forbrøt seg på hennes yngre søstre, slik det mange ganger ble advart om at han ville gjøre fordi han allerede var dømt for en forbrytelse mot henne. 

Da menn måtte vike

Selvfølgelig er anklagene forskjellig alvorlige og det samme er folks reaksjoner. Mens det er eksempler på menn som har åpnet opp om seg selv fordi de angrer på at de såret en annen person og frivillig gikk ut av rampelyset, er det andre som benekter eller forringer handlingene deres og ser nærmest på seg selv som et offer for omstendigheter.

De måtte vikeFor det meste innrømmer å ha gått over streken, ikke forlatt situasjonen eller gått inn gjennom feil dør. Synes folk det er troverdig at noen erklærer at han vil ta ansvar og gå ut i permisjon fordi han gikk inn i et rom?

Så er det mannen som satte saken opp slik at han ikke hadde hatt noe annet valg enn å bli en kriminell, fordi samfunnet var så slemt å ikke ville ha ham på scenen, til tross for uønskede penisbilder til tenåringsjenter, noe som er en kriminell forbrytelse. 

Eller han andre som sa at han kanskje en gang hadde vært frekk, ikke eksemplarisk, men ikke skyldig i vold i det hele tatt og derfor ikke hadde noen grunn til navlebeskuelse fra sin side, til tross for dusinvis av anonyme beretninger om upassende og sårende oppførsel fra hans side. 

Veien tilbake avhenger sannsynligvis av reaksjonen, om menn er villige til å møte seg selv og sine handlinger, om de møter situasjonene med ydmykhet og et ønske om å forstå og lete etter måter til forbedring. 

De fleste ønsker nok å kunne returnere, men det kan ikke gå på bekostning av offeret. De har ofte uttrykt seg i den forstand at det er erkjennelsen som betyr noe, men ikke nødvendigvis de langsiktige konsekvensene for gjerningsmennene. I hvert fall ikke de som er villige til å ta ansvar for sine handlinger og gjøre opp for krenkelsene. Noe som kanskje er en forutsetning for retur.

Til slutt

Synes du det er slitsomt å se på samfunnet gjennom kjønnsbriller? Tenk i så fall på hvor slitsomt det må være å være i en situasjon hvor man hele tiden må kjempe for sine rettigheter.

Kanskje det er på tide å si: Takk jenter.

 

 



Tags kvinnekamp
Categories politik
Visninger: 356