Unni-Lise Jonsmoen

- (født Hansen) født i Oslo 21. april 1936. Vokste opp på i Bekkelaget på Ekeberg. Unni-Lise gikk på Statens håndverks- og kunstindustriskole i 1955-1959 og har siden arbeidet som kunstner - billedkunstner, illustratør og forfatter. Unni-Lise har illustrert både barnebøker, skolebøker og diktsamlinger. Hun har selv skrevet flere bøker som hun har illustrert. Unni-Lise har også bidratt til flere offentlige utsmykninger og hun har hatt flere utstillinger, både i Norge og i utlandet. 

Det er ingen grenser for variasjon i bildene til Unni-Lise og teknikken hun bruker varierer også fra strektegninger til malerier med olje og akvareller. Det som også karakteriserer bildene til Unni-Lise er humor der hun ofte tøyer strikken langt mot karikaturen.
 

Uten å forringe andre bøker som Unni-Lise har skrevet eller vært med på å lage nevnes her tre av hennes bøker:

Krigsbarn på Ekeberg -

(Sollia forlag 1995). Hvordan det var å være barn i okkupert Oslo under krigen. “De første årene av krigen var jeg aldri redd, jeg var for liten til det. Når tyskerne hadde øvelser mellom husene våre, var mor sint. Hun kunne ikke tåle at de snek seg rundt med stålhjelm på hodet og gevær i hendene. Under en øvelse var jeg på soveværelset alene, og vinduet stod oppe. Under vinduet fikk jeg se en soldat med hjelmen gjemt under kvister og granbar. Jeg tok blendingslista til gardina og dunket han i hodet.”


Lukket dør -

(Sollia forlag 2017). En åpenhjertig beskrivelse om opplevelsen Unni-Lise hadde som ung jente med tuberkulose under behandling for 70 år siden. Dette er ikke en stor bok men den forteller om noe viktig - en sykdom som som rammet mange og hadde stor dødelighet. Tuberkulose var en tabubelagt sykdom og behandlingen var under et strengt regime. Boken er på mange måter rørende fortelling.

Lieber Ernst!

(Sollia forlag 2019). Like før det bikket over til 1900 kom en 19 årig tysker til Kristiania. Den unge tyskeren kunne linjering og hadde med seg linjeringsmaskin fra Leipzig og han fikk jobb hos “Halvorsen og Larsen” som drev papirindustri, forlag og trykkeri. Denne unge mannen var Ernst Schulze, eller mer nøyaktig Carl August Adam Ernst Schulze, slik det står i registreringsdokumentene. Ernst dro aldri tilbake til Leipzig. I mange år fikk familien Schulze postkort fra familien i Leipzig, men når det kom kort med bilde av Hitler på frimerkene ble kontakten avbrutt. Kortene havnet i en eske i en skuff i en grønn kommode på loftet i huset på Ekeberg. En dag fikk  Unni-Lise esken og kortene og begynte å lage akvareller som snakket med motivene på kortene. Dette arbeidet ble til boken Lieber Ernst! En vakker bok som forteller en stor historie.

Unni-Lise har fått både priser og anerkjennelser for sitt kunstneriske arbeid. Bl.a. fikk hun Kirke- og kulturdepartementets illustrasjonspris i 1960, 1961, 1965 og 1966. Hun fikk Hedmarks fylkes kulturpris i 1989, da sammen med ektefellen, Ola Jonsmoen.

Unni-Lise og Ola Jonsmoen har sammen vært en kulturell institusjon i Nord-Østerdalen.

Nå stiller Unni-Lise ut verkene sine i Galleri Elgen på Tynset (6. januar til 13. februar 2022). 

CCS - Carbon Capture and Storage

Fangst og lagring av CO2

Jakten på CO2 er på gang. Det er allerede bevilget store penger til kapring og lagring av CO2 og det vil komme mer. Karbonfangst og lagring er ikke bare viktig oppgave men avgjørende for å redde klimaet og kloden.

Det er allerede flere metoder under utvikling for å fange og lagre CO2. Det er ikke sikkert at alle metodene kommer til å lykkes og flere av metodene vil koste mye.
Det er i hovedsak to aktuelle lagringssteder. Den ene er å putte CO2 ned i bakken og den andre å putte CO2 ned i havet. Men det er forskjellige metoder man kan bruke. Felles betegnelse for dette er CCS - Carbon Capture and Storage. Her følger en kort forklaring av tre metoder: Geologisk lagring og lagring i havet - CO2 -gassen eksisterer fortsatt som CO2  på lagringsstedet. Minerallagring – her blir CO2 -gassen til stein.

1. Geologisk lagring

eller geo-sequestration er en metoder der CO2 pumpes inn i ulike geologiske formasjoner i undergrunnen. Det kan dreie seg om oljefelt, gassfelt,  saline formasjoner, kullag som CCS Norcem illustrasjon ikke er drivverdige og salin-fylte basaltformasjoner. CO2 som pumpes ned lagres og hindres i å komme til overflaten av forskjellige fysiske hindringer. Det er en allerede kjent og internasjonalt brukt metode å pumpe CO2 ned for å øke utvinning av olje og gass. I slike tilfeller er det olje- og gassnæringen som tar store deler av kostnaden ved å drive CCS. Når det gjelder å bruke uttømte reservoar på sokkelen for lagring vil kostnadene være en utfordring. CO2 må transporteres over store avstander med skip og i rør. Saline formasjoner har stort potensial for lagring og finnes på mange steder, noe som vil minske transport av CO2 og nedpumping kan foregå fra bakken i stedet for ute i havet.
(
Saline formasjoner)

2. Lagring i havet

er en annen metode for lagring. Det dreier seg om to måter å lagre. CO2 i havet. Den ene er CO2 i løsning, i væskeform, pumpes fra skip eller via rørledning ned til en stor dybde, mer enn tusen meter. Den andre måten er at CO2 pumpes ned til havbunnen på mer enn 3 km dybde. Siden CO2 har større tetthet enn vann danner CO2 en type innsjø som holder på CO2 gassen i en periode. Begge måtene betraktes som lite attraktive. Konsentrasjonen av CO2 i havet vil over tid minske og CO2 vil påvirker livet i havet. CO2 vil også reagere med sjøvannet og danne karbonsyre og dermed øke surhetsgraden i havet og dermed påvirke næringskjeden.
(
Surt hav)

Carbfix - gassen blir til stein3. Minerallagring

er en tredje metode for lagring av CO2. Her omdannes CO2 til stabile karbonater i gjennom en eksotermisk reaksjon. Dette er en prosess som foregår i naturen og tar normalt mange år. Ved å tilføre prosessen varme eller øke trykket kan prosesstiden forkortes vesentlig. Det kan også skje ved å forbehandle mineralene.

Vi vet at vegetasjon binder karbon fra atmosfæren. Men det er også kjent at store mengder karbon lagres naturlig i bergarter, som basalt. En slik lagringsprosess tar naturlig en lang tid. Carbfix prosjektet på Island har arbeidet med en metode for å få den naturlige prosessen til å gå raskere.

Denne oversikten er en meget forenklet og kortfattet beskrivelse av CCS.

Det viktigste i alle tilfellene er varigheten av lagringen, uten lekkasjer. Det stilles krav om at lagring skal holde i over 1000 år. Når det gjelder geologisk lagring antas at den skal holde på 99 prosent av CO2 i over 1000 år, lagring i havet vil ikke holde på mer enn 30 - 85 prosent av CO2-en etter 500 år. Minerallagring regner man ikke med noen lekkasje, siden CO2 går inn i fast formasjon, og danner en bergart.

Hva skjer nå?

Norge

I Norge settes i gang et stort prosjekt for CCS med CO2 utslipp fra Norcem fabrikken i Brevik i Porsgrunn. Fabrikken slipper ut en stor mengde CO2, om lag 2 % av utslipp i Norge. Sementindustrien på verdensbasis utgjør 5-7 prosent av det totale utslippet  i verden. Prosjektet på Norcem går ut på å fange CO2-gass fra fabrikken, som siden blir lagret under trykk, i væskeform, og deretter transportert ut i Nordsjøen. CO2-væsken blir pumpet ned i uttømte oljereservoarer på 2500-3000 meter dybde, der CO2 lagres permanent. Denne metoden har vært en drøm for Norge på grunn av kapasitet til lagring i Nordsjøen. Fordelene ved Norcem prosjektet er at man på ett sted kan fange store mengder CO2 og dermed få en stor umiddelbar virkning. Samarbeidspartnere i Norcem prosjektet er Aker Solution, med ansvar for teknologi, Equinor med ansvar for transport og lagring og Gassnova, som er statens CCS-prosjektleder.

Island

På Island har prosjektet Carbfix utviklet en ny teknologi som bygger på metoden minerallagring. På Hellisheidi i nærheten av Reykjavik står et geotermisk kraftverk, som CCS illustrasjon - lagringslipper ut en stor mengde gasser - om lag 40 tusen tonn CO2 og 12 tusen tonn hydrogensulfid (H2S) pr. år. Metoden går ut på å løse gassene opp i vann som siden blir pumpet ned i undergrunnen på 500-700 meter dybde. I løpet av relativt kort tid, maks to år, har mer enn 95 % av gassen blitt omdannet til mineraler som dermed lagres for all tid.

Det er bergarten basalt som er den viktig i denne sammenheng. Mesteparten av havbunnen på jordkloden dekkes av basalt, og bort i mot 10 % av jordoverflaten. Siden berggrunnen basalt er å finne på mange steder på kloden, og man ikke behøver å borre mer enn 500 meter ned, så vil denne metoden være prisgunstig for mange land (i hvert fall for de som ikke råder over uttømte oljereservoarer).

Samarbeidspartnere i prosjektet på Island er Reykjavik Energy, kommunalt energiselskap som eier og drifter det geologiske kraftverket på Hellisheidi. som koordinerer prosjektet. CNRS i Frankrike, som er en forskningsorganisasjon finansiert av franske myndigheter, forskningsdepartementet. Islands Universitet i Reykjavik med sin tunge vekt innen geovitenskap. Climeworks i Sveits, et selskap med røtter i ETH universitetet i Zurich. Climeworks har utviklet løsninger for effektiv fangst av CO2 fra luften, altså direkte kapring. AMPHOS 21 Consulting, Spania, er ledende innen innovative løsninger for modellering av underjordiske læringsprosesser.

Hva så?

CCS krever store ressurser og teknologi. Det er rivende utvikling på området og flere instanser konkurrerer om å utvikle teknologi.

Artikkelen gir en forenklet fremstilling av CCS og to forskjellige prosjekter som jobber med karbonfangst og lagring. Det hadde vært interessant å gå i dybden og finne ut hvilke krefter det er som motiverer tiltakene. I Norge har myndighetene allerede bevilget store beløp til CCS. Det islandske prosjektet involverer mange internasjonale miljøer. At CCS i en nær fremtid blir en industri som genererer mye kapital til store konserner er ganske klart og at det i flere tilfeller dreier seg om konserner som har bidratt stort til å skape behovet for CCS.



Tags CCS CO2 kapring og lagring miljø
Categories samfunn
Visninger: 443